Avdeling for funksjonsvurdering, Sunnaas sykehus
Dysfagi hos barn
Spise-/svelgevansker hos barn kan ha forskjellige årsaker. Dysfagi opptrer ofte i forbindelse med funksjonshemninger og hos for tidlig fødte barn. Sunnaas sykehus har tilbud om vurdering og undersøkelse av barn, og undervisning og veiledning til foresatte og omsorgspersonell.
Munnen er det lille barnets mest følsomme område. Søkerefleksen utløses ved berøring av munnområdet, og ganske snart lærer barnet seg til å vende hodet mot matkilden - morens bryst eller smokken på tåteflasken.
Hos nyfødte fyller tungen nesten hele munnhulen; den treffer både ganen og munnbunnen samtidig, tannkjøttet på sidene og ofte kinnene. Fullbårne barn har såkalte sugeputer. Disse er dannet av fettceller i tyggemusklene i kinnet. Plassbegrensningen i munnen gir god stabilitet for brystvorte eller smokk. Berøring av disse utløser suge- og svelgerefleksen. Svelging er en naturlig følge av suging. Under svelging stanses pusten automatisk. Koordinasjonen mellom pusting og svelging er viktig for å unngå at mat og drikke siver inn i luftveiene.
Fra 4-6 måneders alder begynner munnmotoriske bevegelser å bli mer isolerte og viljestyrte og barnet blir i stand til å spise mer avansert mat. Fra 6 måneder til 2 år skjer en kritisk utviklingsperiode der det forekommer store forandringer i munn- og svelgeområdet. Barnet vokser, munnhulen blir større, slik at tungen får større bevegelsesfrihet. Etter hvert vokser halsen slik at tungebasis og strupehodet flytter lenger nedover. Evnen til å mestre ulike matkonsistenser og smaker utvikler seg i takt med denne modningsprosessen. Spising, svelging og tale henger sammen – vi bruker tunge, lepper og kjeve ved alle disse funksjonene.
Redusert leppelukke og tungebevegelighet, avvik i kjevenes form, høy/ smal gane og problemer med tannstilling er noen faktorer som - sammen eller hver for seg - gjør det vanskelig å holde på, bearbeide og samle mat/drikke før svelging. Både fast og flytende føde må formes til en sammenhengende masse (bolus) før svelging. Noen ganger kan barnet miste kontroll over mat eller drikke, sette forsinket i gang med svelging, eller ha nedsatt koordinasjon av pust og svelging. Barnet er i så fall utsatt for feilsvelging hvor mat eller drikke kan komme inn i luftveiene.
Dysfagi oppstår ikke sjelden som følge av medfødt sykdom eller funksjonshemming. Barn med CP-liknende tilstander, Downs syndrom, leppe-/kjeve-/ganespalte og hjertesykdom kan ha spise- og ernæringsvansker. Spising, som også skulle være kos og kontakt, har i stedet blitt preget av uro, gråt og vonde følelser. Etter hvert møter barnet kanskje forsøk på tilnærming til ansikts-/munnområdet med avvisning.
For tidlig fødte barn løper også en viss risiko for spise-/svelgevansker. Redusert tungebevegelighet, dårlig leppelukke og uutviklede sugeputer kan gjøre det vanskelig å “få tak på” brystvorte eller smokk. I tillegg kan koordinasjonen mellom pusting og svelging være mangelfull, noe som altså innebærer fare for feilsvelging.
Som ledd i spisevanskene kan endel barn også ha mangelfull lukking av lukkemuskelen over magesekken, slik at maten presses tilbake til spiserøret, mot svelget og munnhule (refluks). Stadige episoder med refluks kan gi betennelsestilstander i spiserøret, og føre til betydelig ubehag i forbindelse med måltider. I verstefall risikerer en at oppgulp kommer inn i luftveiene. Dette kan på sikt gi alvorlige lungekomplikasjoner.
Refluks kan forstyrre hele spiseutviklingen fordi barnet lærer å forbinde mat med ubehag og smerter. Tidlig diagnostisering og behandling er derfor påkrevd.
Aspirasjon (feilsvelging) vil si at mat og drikke siver inn i luftveiene. Som beskrevet ovenfor, kan aspirasjon skyldes flere faktorer.
Mange barn med dysfagi synes å ha hyppige luftveisinfeksjoner, uten at dette settes i forbindelse med spisingen. Hosting, sliming og gjentatte infeksjoner, blant annet lungebetennelse, rapporteres ofte. I tillegg er det kanskje vanskelig å få barnet opp i vekt. Under slike omstendigheter er det lett å forestille seg at det blir lite overskudd og krefter igjen til å ta imot stimulering og læring.
Selve matkonsistensen kan bety mye. En bør alltid ta utgangspunkt i å tilpasse mat-/drikkekonsistens til det barnet mestrer best, for så å gå gradvis over til mer krevende mat. Måltidet / introduksjon av ny konsistens kan gå lettere om en på forhånd har stimulert barnet, slik at munnsonen er forberedt på spising. Det er også viktig å huske på at barn med dysfagi gjerne trenger mer tid enn andre på å bearbeide og svelge hver munnfull. Derfor bør en ofte redusere både mengde av mat på skje og tempo.
For en del barn vil det å få all mat/drikke via munnen være vanskelig å oppnå. Mange foreldre er skeptiske til alternativ ernæring. Alternativ ernæring (f.eks. sonde) har i mange tilfeller vist seg å være et godt hjelpemiddel og trenger ikke nødvendigvis å bli en permanent løsning. Samtidig som hovedernæringen sikres via sonden, kan barnet glede seg over den maten det greier å spise eller smake på.
- vurdering av dysfagi med kliniske og instrumentell undersøkelse, som videofluoroskopi (dynamisk svelgrøntgen)
- undervisning og veiledning av foresatte og omsorgspersonell
- anbefaling av videre tiltak
For mer informasjon kontakt dysfagilogopedene på Sunnaas sykehus, tel. 66 96 90 00