Doktorgradsstudie gir viktig kunnskap om Marfans syndrom
Overlege Thy Thy Vanem disputerte 11. mars med sin doktoravhandling om Marfans syndrom. Studien er en oppfølging av en studie hvor voksne med antatt Marfans syndrom ble undersøkt i 2003 og 2004. Nå har deltakerne vært undersøkt på nytt i 2013 og 2014, slik at man har fått et bilde av hvordan tilstanden har utviklet seg etter 10 år, hvordan det er med deltakerne nå og hvilke behov personer med Marfans syndrom har for oppfølging.
Thy Thy Vanem forteller her om studien, de viktigste tingene hun har lært og hva dette kan bety for oppfølging og behandling av personer med Marfans syndrom. Svend Rand-Hendriksen, tidligere overlege ved TRS, organiserte og koordinerte undersøkelsene til første del av studien i 2003 og 2004. Han disputerte i 2010. Svend har vært hovedveileder for Thy Thy Vanem i den nye studien. Han forteller at dette har dette vært en reise i kunnskap. Overlege på TRS, Nina Riise kommenterer også på hva kunnskapen betyr for videre arbeid med denne diagnosegruppen på TRS.
Doktorgradsstudien "Marfans syndrom del 2"
Thy Thy Vanem forsvarte 11. mars sin doktorgrad "Marfan syndrome in adults: re-investigations in a Norwegian cohort after 10 years".
Foto: Phoi Phoi Diep
I studien har Vanem, i samarbeid med en stor forskergruppe, undersøkt 62 voksne personer med antatt Marfans syndrom 10 år etter at de ble undersøkt første gang. De har også sett på opplysninger om de som var døde siden første undersøkelse.
Unik studie og viktige funn
- Dette har så vidt vi vet vært den eneste langtidsoppfølgingen av mennesker med Marfans syndrom, hvor alle relevante organer er blitt undersøkt to ganger. Det er i det hele tatt få studier som har fulgt en gruppe personer med en sjelden diagnose over tid, og beskrevet hvordan diagnosetegn, symptomer og livskvalitet utvikler seg. Kunnskap om forløp er viktig for hvordan personer med Marfans syndrom bør følges opp og behandles, forteller Vanem.
Stilte fire hovedspørsmål
Studien er en oppfølging av Svend Rand-Hendriksens doktorgradsstudie, som ble avsluttet i 2010. 105 voksne med antatt Marfan syndrom i 2003-2004 ble undersøkt for alle organsystemene som var inkludert i de diagnostiske kriteriene (Ghent-1 kriteriene), og fylte ut skjema om helserelatert livskvalitet.
Alle overlevende av de som deltok den gangen fikk invitasjon til å delta i oppfølgingsstudien. Deltakerne ble igjen undersøkt for alle symptomer og kjennetegn som inngår i Ghent 1-kriteriene, og i tillegg vurdert med de nye kriteriene fra 2010 (Ghent 2-kriteriene). Deltakerne fylte også ut skjema om helserelatert livskvalitet. For deltakere som var døde ble dødsattest, journaler og obduksjonsrapporter, der disse forelå, undersøkt og dødsårsaken vurdert.
Vanem og hennes medforfattere har stilt fire hovedspørsmål:
Hvilke diagnoser har denne gruppen når vi undersøker dem på nytt? I hvilken grad og på hvilken måte fyller voksne med antatt Marfans syndrom de diagnostiske kriteriene for Marfans syndom?
Hvilke endringer har deltakerne hatt i de organsystemene som inngår i de diagnostiske kriteriene for Marfans syndrom, og som ble undersøkt for 10 år siden (hjerte-kar systemet, øyet, spinalkanalsekken (dura), skjelettsystemet, lungene, hud og hinner samt DNA-analyser).
Hvordan har overlevelse vært hos deltakerne siden den første studien, og hva har vært dødsårsaker?
Har deltakerne hatt endring i helserelatert livskvalitet i løpet av 10 år, og har ny forverring av sykdom i de aktuelle organene sammenheng med nedgang i helserelatert livskvalitet?
Vanskelig diagnostikk
Resultatene fra denne studien viser at diagnostikk av Marfans syndrom fortsatt er utfordrende. Noen fylte ved ny undersøkelse de gamle diagnosekriteriene for Marfans syndrom, men ikke de nye. For andre var det motsatt. Noen fikk gjennom DNA-undersøkelser bekreftet at de hadde en annen arvelig aortasykdom – som for eksempel en av typene av Loeys-Dietz syndrom.
Dette understreker viktigheten av å undersøke alle de ulike organsystemene i diagnosekriteriene og å gjennomføre DNA-undersøkelser.
Alvorlige funn også i voksen alder
Studien fant at nye og alvorlige organfunn kan oppstå i voksen alder og utvikle seg gjennom hele livet. Økt forekomst av organforandringer ble funnet i alle undersøkte organsystemer, mest i hjerte-kar-systemet. Hos en person ble utvidelse av hovedpulsåren funnet for første gang i 70-årsalderen. Flere personer (93%) hadde utvidelse av eller sprekk i den oppadgående delen av hovedpulsåren ved 10-årsoppfølging, sammenlignet med den første undersøkelsen (72%.
Studien viste nyoppståtte forandringer i voksen alder i andre organer, blant annet påvirkning av øynene med løse linser hos to personer, utvidelse av spinalkanalsekken (dural ectasi) hos fire personer og utvikling av ryggskjevhet (skoliose) hos fire personer.
Viktig med god oppfølging
Dette gir ny kunnskap som understreker at personer med Marfans syndrom trenger livslang og systematisk oppfølging og behandling, spesielt av hjerte-karsystemet og øynene.
Av de 105 opprinnelige deltakerne var 16 personer døde. Til tross for bedre diagnostikk og bedre behandling, viser studien at forventet levealder fortsatt er redusert hos denne gruppen sammenliknet med den generelle norske befolkningen. De fleste døde av forandringer i hovedpulsåren (aorta). Risikoen for tidlig død var større for menn enn for kvinner.
Trettito prosent av deltakerne ble ikke fulgt opp som anbefalt i rapporter til egen lege, til kardiolog og til deltakerne etter første del av studien. Dette understreker behovet for en god organisering av systemer for oppfølging for denne pasientgruppen, slik at pasientene sikres god forebygging og behandling av komplikasjoner.
Mestrer godt å leve med Marfans syndrom
Det siste området som studien undersøkte, var helserelatert livskvalitet. Dette ble undersøkt med samme spørreskjema i del 1 og 2. Resultatene viste at fysisk helserelatert livskvalitet er betydelig redusert etter 10 år, mens mental helserelatert livskvalitet er uforandret. Resultatene viste ingen sammenheng mellom nye organforandringer og helserelatert livskvalitet.
Dette kan bety at personer med Marfans syndrom mestrer godt å leve med sin tilstand, men at mange har fysiske plager og smerter i muskler og skjelett.
Les mer
Funnene beskrives mer detaljert i doktoravhandlingen og i fire publiserte artikler. Du finner lenke til disse på prosjektsiden til prosjektet.
Les mer om prosjektet og finn lenker til avhandlingen og publiserte artikler
Hvordan har det vært å jobbe med doktograden?
- Veldig mange snakker om hvor hardt og tungt det er med doktorgradsarbeid. Jeg kjenner meg ikke igjen i den beskrivelsen, forteller Vanem. – Jeg synes det har vært et privilegium å få være del av et team med så engasjerte fagfolk. Når man er et team med så mange dedikerte mennesker, er det helt utrolig hva man kan få til ved å støtte og løfte hverandre opp.
- Den største og viktigste erfaringen har vært å møte mennesker med Marfans syndrom, mange med alvorlig sykdom. De fremstår som gruppe som mestrende og sterke mennesker. Jeg har lært mye av dem, og det har gjort meg rikere både som menneske og lege, reflekterer Vanem.
En reise på leting etter kunnskap i 20 år
Tidligere overlege ved TRS, Svend Rand-Hendriksen, som gjennomførte den første delen av Marfanstudien og var hovedveileder for Thy Thy Vanem, forteller om en lang reise hvor det hele veien er kommet ny kunnskap, både når det gjelder forandringer i kroppen og når det gjelder resultatene fra DNA-undersøkelsene.
- Da vi startet planleggingen av studiene i 2002, var det en Marfanstudie. I 2005 kom første artikkel som beskrev Loeys-Dietz syndrom. I dag er det beskrevet fem ulike grupper av Loeys-Dietz syndrom med mutasjoner i hvert sitt gen, og man er blitt mer opptatt av hele gruppen «arvelige bindevevssykdommer (Hereditable connective tissue disorders (HCTD)) med arteriesykdom». Ved mistanke om HCTD analyserer man nå forandringer i 53 ulike gener, forteller Rand-Hendriksen.
- Det er fortsatt mye vi ikke vet, og det er fortsatt behov for nye studier, sier han. - Når det gjelder Marfans syndrom, vil det være viktig å fortsette studier hvor vi følger den samme gruppen av mennesker i nye10 år, og undersøker dem på nytt. Vi trenger mer kunnskap om hvordan sykdommen utvikler seg. Det vil også være viktig å gjennomføre tilsvarende studier for andre sjeldne diagnoser.
Hvilke konsekvenser har studien for videre arbeid på TRS fremover?
Overlege ved TRS, Nina Riise, mener kunnskapen fra studien er svært viktig for videre arbeid med denne pasientgruppen.
Parallelt med studien har TRS samarbeidet tett med Oslo universitetssykehus om å opprette en tverrfaglig poliklinikk for oppfølging av personer med arvelige tilstander med påvirkning av hovedpulsåren. Målsettingen med bindevevsklinikken er å få til en bedre koordinert og systematisk oppfølging av personer med Marfans syndrom og lignende tilstander. - En stor fordel ved klinikken er at det er ansatt en koordinator som pasienter kan ta kontakt med blant annet ved spørsmål om oppfølging, forteller Riise.
- Et viktig område for videre arbeid vil være nasjonalt og internasjonalt samarbeid rundt anbefalinger for oppfølging og behandling. Denne studien gir oss et bedre kunnskapsbasert faglig grunnlag for dette arbeidet, sier hun.
- Et annet område det jobbes med er å øke kunnskap om fysisk aktivitet og rehabilitering for denne gruppen, slik at en kan forebygge plager og dermed forbedre fysisk helserelatert livskvalitet.