Læringsmål
Jeg har kunnskap om ervervede hjerneskader.
Jeg vet hva som menes med hjernens plastisitet.
Begrepsavklaring
Med begrepet “ervervet hjerneskade” mener vi en skade som ikke er medfødt. Skaden og mulige utfordringer etter skaden påvirkes av når den oppstår, hvor i hjernen den oppstår, hvor stor skaden er og bakgrunnen/årsaken til at den har oppstått.
Med begrepet “hjernens plastisitet” mener vi at hjernen er formbar – den tilpasser seg og endrer seg hele livet. Dette er viktig i bedringsprosessen etter en hjerneskade.
Hvordan kan hjernen skades?
Hjerneslag
Hjerneslag er den vanligste årsaken til ervervet hjerneskade. Hjerneslag skyldes enten en blodpropp eller en blødning. En blodpropp kan enten dannes i hjernen eller føres med blodstrømmen og sette seg fast i de smale årene i hjernen. Der kan blodproppen stanse blodgjennomstrømningen, sånn at det omkringliggende området ikke blir forsynt med nødvendig oksygen og næring, noe som kan føre til celledød/skade. En hjerneblødning skjer når en blodåre får en rift/sprekk, sånn at blod lekker ut i hjernevevet og skader hjerneceller. Ca. 85% av alle hjerneslag er blodpropp/infarkt og ca. 15% er blødninger.
Traumatisk hjerneskade (TBI)
En traumatisk hjerneskade (TBI) er en skade i hjernen som skyldes hardt slag eller støt mot hjernen utenfra, for eksempel ved fall eller bilulykke. Ved en TBI kan man få knusningsskader og blødninger der man fikk det kraftige støtet (eks. fall mot venstre – venstre side av hjernen skades), men også i andre deler av hjernen. Dette er fordi harde støt mot hjernen kan få den til å bevege seg, eller «rystes» innenfor skallen. Man kan få skader på motsatt side av hjernen hvis den blir rystet kraftig fram og tilbake, og man kan få skader der hjernen treffer skarpe kanter på innsiden av hodeskallen. Noen får også «traumatisk aksonal skade». Aksoner er nervetråder, dvs. lange “armer”/grener som strekker seg ut fra cellekroppen til en hjernecelle for å kommunisere med andre celler. Disse “armene” kan strekkes eller rives av når hjernen blir utsatt for mye kraft og bevegelse.
Oksygenmangel
Hjerneceller er avhengige av jevn tilførsel av oksygen og næring via blodet. Når denne tilførselen stopper kan man få en “anoksiskade” – dvs. en skade som skyldes for lite tilgang på oksygen. Dette kan skje i forbindelse med for eksempel hjertestans, drukning eller hvis man får noe i halsen som stopper luftrøret. Jo lenger hjerneceller er uten oksygen og næring, jo større blir skaden. Hvis man er kraftig nedkjølt (eks. faller gjennom isen) kan man overleve lenger uten oksygen, da alle prosesser i kroppen går langsommere, sånn at cellene trenger mindre oksygen/næring.
Hjernesvulster
Svulster (tumorer) i hjernen kan være både godartede og ondartede (kreftsvulster). Både en godartet og en ondartet svulst kan føre til skader og endringer i hjernen. De kan vokse seg store, skape trykk og presse på omkringliggende strukturer og kommunikasjonsbaner i hjernen. Når en svulst opereres ut er det vanskelig å unngå å få med litt av det friske hjernevevet rundt, og hjernevev kan bli skadet når man forsøker å komme seg inn til svulsten. Ved ondartede svulster (kreftsvulster) kan også selve behandlingen med stråling og cellegift føre til skade og endringer i hjernen. Hvilke endringer man opplever i forbindelse med svulster i hjernen henger sammen med hvor i hjernen svulsten er, hvor stor den er, hvordan den vokser, hvilken type svulst det er og hvordan den har blitt behandlet.
Hjernebetennelser
Man kan også få skader i hjernen som følge av betennelser i selve hjernen (hjernebetennelse/encefalitt) og/eller i hinnene og væsken omkring hjernen (hjernehinnebetennelse/meningitt). Mange får kun forbigående symptomer, men noen opplever varige skader og funksjonsendringer. Årsaken til betennelsene er oftest virus eller bakterier, som meningokokker.
Bedringsprosesser etter ervervet hjerneskade
Hjernens plastisitet
Tidligere trodde man i større grad at hjernen hos voksne manglet evne til å forandre seg og at reparasjon av hjerneskader dermed ikke var mulig. Gjennom de siste tiårene har vi forstått at hjernen endrer og tilpasser seg hele livet, ikke bare hos barn og unge voksne. Denne endrings-/tilpasningsprosessen kan vi kalle for hjernens plastisitet/formbarhet.
Viktige mekanismer for plastisitet i hjernen er at det skapes nye koblinger (kommunikasjonsbaner) mellom hjerneceller, eller at eksisterende koblinger forsterkes. Dette er noe av grunnlaget for læring og hukommelse. Hvis man for eksempel lærer et nytt språk, vil det sannsynligvis skapes nye koblinger i områdene av hjernen som jobber med akkurat det. Hvis to områder av hjernen ofte samarbeider, vil koblingene mellom dem vokse seg sterkere. Dette kan skje ved at man får flere koblinger, eller ved at koblingene blir mer effektive, sånn at signaler sendes raskere. Sistnevnte skjer ved at koblingene (nervetrådene) blir bedre isolert, litt som isolasjonen rundt en strømledning.
Nydanning av hjerneceller
I tillegg til at koblinger kan endres og forsterkes vet vi nå at kroppen også lager helt nye nerveceller, inkludert hjerneceller. Nydanning av nerveceller kalles på fagspråket nevrogenese. Nevrogenese foregår gjennom hele livet, men avtar med alderen. Dyreforskning tyder på at nevrogenese øker ved stimulering. Mus som levde i et “rikt miljø” opplevde mer nevrogenese enn de som levde med lite sanseinntrykk. I dyrestudier har man også sett at friske celler beveger seg inn i områder av hjernen som har fått skader ifm. hjerneslag. På den måten er det mulig at de nye hjernecellene kan bidra til å gjenopprette tapt funksjon etter skade. Et viktig forbehold her er at disse mekanismene ikke er godt kartlagt hos mennesker, sånn at det er uklart om funnene er like relevante for mennesker.
Plastisitet og hjerneskaderehabilitering
Bedringsprosesser etter ervervet hjerneskade avhenger av flere faktorer, blant annet størrelse på skaden, hvor i hjernen skaden sitter og forhold ved personen som har skadet seg, som alder, kapasitet, funksjon, generell helse og sosial støtte både før og etter skaden.
Kunnskap om hjernens plastisitet har ført til økt optimisme for trening og bedring etter ervervet hjerneskade. I dyrestudier har man sett at friske naboceller har skapt nye/flere koblinger til andre friske celler i nærheten etter en skade. Man har også sett at naboområder i hjernen kan ta over noe av funksjonen til et område med skade/celledød, og at trening kan legge til rette for dette. En teori er at cellene finner nye celler å samarbeide med, og at dette bidrar til å kompensere og gjenopprette funksjon etter en skade. Dette har foreløpig vist seg aller mest effektivt ved fysisk opptrening. Hva som er mest effektiv trening/rehabilitering for andre typer funksjoner, som tankefunksjoner (kognitiv funksjon), er et tema det forskes mye på. Den sterkeste anbefalingen er å øve på akkurat det man ønsker å bli bedre på, i en så naturlig og hverdagslig situasjon som mulig. Det er viktig å huske på at det er god hjernetrening i alle hverdagslige gjøremål, som å lage mat, handle og være sosial. Ved å prøve å ha en god balanse mellom hvile og aktivitet kan man hjelpe hjernen til å ha mest mulig jevn tilgang til ressurser gjennom døgnet.
Basert på vanlige bedringsforløp etter ervervet hjerneskade antas det at hjernen er spesielt plastisk det første året etter en skade. Vi vet imidlertid at koblinger mellom hjerneceller kan endres og forsterkes hele livet, sånn at man har forutsetning for å oppleve noe bedring også etter de første månedene og årene. Ikke minst kan man lære seg å kompensere ved å tilegne seg nye ferdigheter og finne nye måter å gjøre ting på, noe som kan øke funksjonsnivå og trivsel lengre tid etter en skade. Hjernen vår utvikler seg og kobler seg om hele tiden, og vi kan til en viss grad påvirke hva den blir bedre på over tid.
Oppsummering
De vanligste typene ervervet hjerneskade er: hjerneslag (propp og blødning), traumatiske skader, oksygenmangel (anoksiskader), svulster (tumorer) og betennelsestilstander.
Hjernen er plastisk/formbar – den tilpasser seg og endrer seg hele livet. Stimulering og hverdagslige aktiviteter fremmer plastisitet.
Kilder
Becker, F., Kirmess, M., Tornås, S., & Løvstad, M. (2014). A description of cognitive rehabilitation at Sunnaas Rehabilitation Hospital - balancing comprehensive holistic rehabilitation and retraining of specific functional domains. NeuroRehabilitation, 34, pp. 87-100.
Elvsåshagen, T., Malt, F. U. (2008). Strukturell plastisitet i det voksne sentralnervesystemet. Tidsskrift Norsk Legeforening, 128, pp. 298-302.
Solbakk, A-K., Schanke, A-K, Krogstad, J-M. (2008). Hodeskader hos voksne: diagnostikk og rehabilitering. Tidsskrift for Norsk psykologforening, 45, pp. 1098-1107.
Dietrichs, E. (2007). Hjernens plastisitet- perspektiver for rehabilitering etter hjerneslag. Tidsskrift for Norsk Legeforening, 127, pp. 1228-1231.