"Jeg følte meg trygg, men visste at jeg var den med minst å frykte"

Kan du fortelle hva som tok deg til Gaza?

Jeg dro inn med Norwac i midten av november og ble værende til slutten av mars, omtrent ni uker. Planen var egentlig å reise inn med en fransk organisasjon jeg hadde vært i kontakt med tidligere, men det ble mange forsinkelser. Jeg tok permisjon for å være tilgjengelig – men våpenhvilen kom aldri, og plutselig sto jeg uten jobb. Gjennom sentrale personer i det internasjonale arbeidet på Sunnaas sykehus, kom jeg i kontakt med Norwac, som ønsket å få inn en fysioterapeut. Jeg sa ja.

Hva slags arbeid gjorde du der?

Norwac hadde sendt inn team med ortopedi og/eller plastikkirurger, anestesileger og sykepleiere tidligere, og ønsket å få inn fysioterapeut for å se på rehabilitering – både oppfølging av pasientene og hvordan fysioterapi kunne integreres bedre. De har også et smerteteam i Gaza, som har vært aktivt i seks år, og jeg jobbet også litt med dem.

Hvordan var arbeidsforholdene på sykehusene?

Jeg jobbet hovedsakelig på European Gaza Hospital i Khan Younis, sørøst i Gaza. Sykehuset hadde ikke blitt bombet, men hadde alvorlig mangel på utstyr: få laken, nesten ingen puter, ingen hjelpemidler, og kirurgene måtte hele tiden ta beslutninger basert på hva de hadde, ikke hva de burde hatt. Smittevernet var utfordrende – det var knapt såpe, og få hansker. Det fantes noen grunnleggende medisiner, men lite mer avansert, som neuropatiske smertestillende.

Foto: Morten Lyden Eng/Sunnaas.no

Hvem jobbet du sammen med?

Stort sett lokale palestinske fysioterapeuter og helsearbeidere. Det var tolker tilgjengelig av og til, og jeg lærte meg de viktigste frasene på arabisk. Vi klarte oss med mye kroppsspråk og samarbeid. De fleste pasientene snakket ikke engelsk, og det var en utfordring å ha faglige diskusjoner på tvers av språkbarrierer.

Hva slags pasienter møtte du?

Da jeg kom, var det et enormt etterslep av ortopediske skader – pasienter med lårhalsbrudd og andre alvorlige skader som hadde ventet i ukevis på operasjon fordi akutte krigsskader gikk foran. Jeg jobbet både på ortopedisk, kirurgisk og intensivavdeling, og fulgte også opp ryggmargsskader. Mange pasienter ble sendt videre til rehabilitering, men tilbudet var ofte utilgjengelig eller fullt.

Hvordan var det å se pasientenes livssituasjon etter sykehusoppholdet?

Det var noe av det vanskeligste. Mange hadde alvorlige skader og visste at de kom til å leve med funksjonsnedsettelser, men det fantes ikke noe tilbud for dem. Ingen rullestoler, ingen ramper, ødelagte veier og hus. Man kunne ikke gi dem det håpet vi er vant til å gi på Sunnaas sykehus, det var vondt.

Foto: Morten Lyden Eng/Sunnaas sykehus

Hvordan fungerte helsevesenet i praksis?

Det var i stor grad familien som tok ansvar. En pasient med trakeostomi fikk for eksempel hjelp av sin 12 år gamle lillebror til å suge slim. Sykepleierne lot familien ta seg av det meste, og stilte opp når det virkelig trengtes. Det var en ekstrem form for pårørendeomsorg, men også et bevis på samholdet i samfunnet.

Følte du deg trygg mens du var der?

Ja, egentlig. Selv om det var bombing og skyting da jeg kom, føltes det ikke veldig nærme. FN visste alltid hvor vi var, og informerte hvis noe skjedde. Det var først mot slutten, da bombene falt nær sykehuset, at teamet måtte flytte inn på sykehuset permanent. Da var jeg på vei hjem. Men jeg visste jo hele tiden at jeg var blant de tryggeste, alle jeg jobbet med levde med en langt større risiko.

Er det noen møter eller historier som gjorde ekstra inntrykk?

Det som gjorde mest inntrykk var mangelen på håp. Mange av pasientene mine hadde skader jeg vet hvordan vi behandler hjemme, men i Gaza visste vi at det ikke ville gå bra. Samtidig så jeg familier som stilte opp og pasienter som gjorde fremskritt mot alle odds. Det var sterkt, og vondt.

Hvordan var det å komme hjem igjen?

Overveldende, men godt. Jeg gikk rett i en hedonistisk boble – spiste god mat, drakk øl, spilte fotball, så venner. Men jeg merket også ettervirkningene. Søppelbiler som ristet i gata kunne få meg til å tro det var bombing igjen. Søvnen var ikke alltid god.

Vil du reise tilbake?

Ja, hvis det blir mulig. Det er mange prosjekter jeg gjerne vil bidra til videre. Behovet er enormt, og situasjonen var prekær allerede før krigen. Det føles viktig å prøve å hjelpe, selv om det tidvis føltes håpløst mens jeg var der.