Hei, du må oppdatere nettleseren din for å kunne besøke oss.

Multippel epifyseal dysplasi (MED)

Multippel epifyseal dysplasi (MED) er en av de vanligste former for sjelden medfødt bensykdom (skjelettdysplasi).

​Diagno​sebeskrivelse

MED kan føre til mild grad av kortvoksthet og varierende grad av leddplager (1, 2). Det er per 2021 beskrevet syv undertyper av multippel epifyseal dysplasi (MED).

Årsaker og undertyper

Det er beskrevet forandringer (mutasjoner) i syv ulike gener, som gir de ulike undertypene av MED. Funn av genforandring bekrefter ca 80% av tilfellene (1).

Dom​inant arveli​​g MED

Seks av undertypene er såkalt dominant arvelige, det vil si at hvis en av foreldrene har tilstanden er det 50 prosent sjanse for at hvert av barna arver den. De dominant arvelige undertypene av MED omfatter:

  • COMP-MED: I Europa er forandringer i COMP-genet (Cartilage Oligomeric Matrix Protein) det vanligste og sees hos ca 50 %. COMP-MED, og er genetisk beslektet med den mer alvorlige formen pseudoakondroplasi, som har forandringer i det samme genet, men som gir uttalt kortvoksthet og større forandringer i leddene og ryggen.
  • MED-MATN3. Skyldes endring i MATN3-genet (Matrilin-3), dette er den nest vanligste dominante formen, med en forekomst på litt under 20 %,
  • De sjeldnere dominante formene som skyldes endringer i genene COL9A1, COL9A2 og COL9A3, utgjør under 10 % (1, 3).
  • Forandring i COL2A1 genet er nylig beskrevet og gir en mildere form til sammen for MED (4).

Reccess​​ivt arveli​g MED

Den siste undergruppen rMED er reccesivt arvelig, det vil si at begge foreldre er friske arvebærere (har ikke tilstanden selv, men er bærere av en genfeil i det aktuelle genet). Det er da 25 % sjanse i hvert svangerskap for at barnet skal arve genfeilen fra begge foreldre og utvikle rMED. 

Det er 50 % sjanse for at barnet arver genfeilen fra en av foreldrene, og de vil da bli friske bærere (utvikler ikke rMED), og det er 25 % sjanse for at barnet ikke arver genfeil fra noen av foreldrene.

Den recessive formen forårsakes av forandring i SLC26A2-genet, også kalt DTDST. Denne formen utgjør​ den nest største gruppen av MED, med en forekomst på ca 25 %. rMED  er genetisk relatert til den mer alvorlige tilstanden diastrofisk dysplasi, som har betydelig mer uttalte skjelett- og ryggforandringer enn rMED (5).

De ulike undertypene av MED kan ha ulike kjennetegn og symptomer (6).

Diagnosebetegnelser MED typer
​​MED type
​ICD-10​

​ORPHA​OMIM
​MED (gruppekode)​Q77.3251
​COMP-MED (MED type 1)​Q77.3​933​08​132400
​MATN3-MED (MED type 5)​Q 77.3​93311​607078
​MED grunnet endringer i Kollagen 9 (MED type 2, 3 og 6)​Q 77.3166002600204, 600969, 614135
​rMED (MED type 4)Q77.3​​93307​226900

Hvor ​​vanlig​​ er MED?

Antall personer med MED i Norge er usikkert, men det antas at det fødes rundt 5 til 6 barn med tilstanden hvert år.

Sym​​ptomer og kjenne​​tegn ved MED

Symptomer som slitenhet og smerter i hofter eller knær etter fysisk aktivitet og vaggende gange oppstår i tidlig barnealder. Smertene kan ligne reumatiske leddsmerter eller kan feiltolkes som Calve Leg Perthes (7, 8). Personer med MED kan ha normal slutthøyde, eller mild til moderat kortvoksthet med slutthøyde på 145 - 170 centimeter.

Det er stor variasjon både innad i familier og mellom familier med hensyn til grad av symptomer og plager (1, 2, 9, 10). Følgende symptomer og kjennetegn kan forekomme i ulik grad:

Forsinket utviklede, ​uregel​​messige vekstskiver (epifyser)

  • Dette kan sees på røntgenbilder, spesielt i vektbærende ledd som hofter, knær og ankler men også i håndledd og hender (1, 11). Røntgenfunnene er oftest lettest å gjenkjenne i tidlig barnealder, da noen av de karakteristiske kjennetegnene forsvinner når skjelettet er utvokst (1, 12).

Endring​​er i kneled​​dene

  • Spaltede kneskåler (synlig på sidebilde på røntgen), er et typisk tegn for rMED (5).
  • Hovedpåvirkning av kneleddene peker mot forandring i genene som koder for kollagen.

Utvikling av «slitasj​​e​» (artrose) i ledd og smerter i ledd

  • Avhengig av undertype og alvorlighetsgrad, vil mange utvikle artrose i vektbærende ledd, spesielt hoftene og knærne, men også i andre store ledd og fingrene. For noen skjer artroseutviklingen allerede i ungdomsalderen eller i tidlig voksen alder (1, 2, 13-15).
    • MED forårsaket av forandringer i COMP-genet (COMP-MED),  gir økt sannsynlighet for kortvoksthet og noe høyere forekomst av gangvansker og artrose i hofteleddene, sammenlignet med de andre (ikke-COMP relaterte) MED-tilstandene (2).
    • MATN3-MED og COL-MED gir en noe mildere påvirkning av leddene, men spesielt MATN-MED viser stor variasjon (6, 16).
    •  rMED gir gjerne en relativt mild form der protesekirurgi sjelden er nødvendig (5).

Milde til moderate fo​​​rand​​​ringer i ryggvirvlene

  • Noen utvikler skjevstillinger i ryggen (skoliose) i voksen alder (9, 14). Dette forekommer spesielt i gruppen rMED (5).
  • I tillegg sees lette forandringer i ryggvirvlene (uregelmessige dekkplater, spesielt i thorakalavsnittet)(1).

Annen u​​​tvikling

  • Den øvrige utviklingen er normal for personer med MED, det er ingen økt forekomst av andre organforandringer, og forventet levealder er normal.
  • Personer med rMED kan ha ganespalte, klumpfot og spaltede kneskjell.
  • Intelligens og mental utvikling er upåvirket.

Diagnostiser​ing av MED

Diagnosen stilles på bakgrunn av symptomer og røntgenfunn som beskrevet over. Røntgen-funnene sees lettest i tidlig barnealder, da noen av de karakteristiske kjennetegnene forsvinner når skjelettet er utvokst (1). Tilstanden kan bekreftes med en gentest. Dette vil gi grunnlag for mer målrettet behandling og anbefalinger (1, 2, 12). Genforandringer kan påvises hos litt over 80 prosent av de som undersøkes (1, 13).

Behandling av personer​ med MED

Anbefalt fra barnealder

  • Individbaserte øvelser med fysioterapeut og tilpasset fysisk aktivitet anbefales. Vekt kontroll og unngåelse av høy intensitets vektbærende belastning.

Les mer om fysisk funksjon- aktivitet og trening ved sjeldne bensykdommer

  • Det anbefales betennelse –og smertelindrende medisiner (paracetamol og NSAIDS) om nødvendig (1, 8)
  • Ortopedisk oppfølging for eventuelle korreksjon av feilstillinger i bena (14)
  • Veksthormonbehandling er ikke aktuelt ved MED.

Anbefalinger for personer med artroseplager

N​år artroseplagen​​e oppstår, behandles de etter samme anbefalinger som for artrose for øvrig:

  • Individtilpasset trening med fysioterapeut og medikamentell smertelindring i form av paracetamol og NSAID (betennelsesdempende medikamenter), er anbefalte førstevalg.

Les mer om fysisk funksjon- aktivitet og trening ved sjeldne bensykdommer

  • Ved uttalt slitasje («artrose») og smerter i ledd, der spesielt knærne og hoftene er utsatt for artroseutvikling, anbefales røntgen og eventuelt henvisning til ortoped. Noen må opereres og få satt inn leddprotese (1, 14).
  • Fordi milde til moderate forandringer og skjevstillinger i ryggen (skoliose) kan forekomme bør ryggen kontrolleres regelmessig. Ved tegn til utvikling av skjevstilling (skoliose) henvises personen til ryggortoped.

OBS! Anest​​esi

Vær oppmerksom på at det foreligger spesielle forholdsregler ved narkose (anestesi) når pasienten er kortvokst. TRS har utviklet et eget skriv om dette.

Les skriv om spesielle forholdsregler ved anestesi ved kortvoksthet

 

Mer om sjeldne bensykdommer

​TRS har laget informasjon om ulike forhold ved å leve med sjeldne bensykdommer med og uten kortvoksthet. Dette kan være nyttig for personer med multippel epifyseal dysplasi og deres fagpersoner:


Aktuelle fagmiljø​​er 

Film om trening 

I denne filmen får man råd om trening ved skjelettdysplasier som påvirker leddene. Personer som har epifysiale forandringer i de lange rørknoklene.

 

Kunnskapsgrunnlaget for nettinformasjonen TRS lager er innhentet både fra forskning og erfaringer i møte med personer med diagnosen, deres pårørende og fagpersoner. Når vi benytter forskningsbasert kunnskap som kilder angis hva slags studie det er i parentes bak referansen. Vi mener det er viktig at leseren vet om kunnskapen er hentet fra retningslinjer, systematiske oversikter eller enkeltstudier.

Les mer om ulike type studier og kunnskapsarbeidet på TRS

Søkestrategi

For denne teksten ble det gjort et systematisk søk etter litteratur i februar 2021 i databasene PubMed, EMBASE, Cochrane, TRIP og ClinicalTrials. Søkestrategi: Multiple Epiphyseal Dysplasia OR Fairbank disease OR MED OR rMED OR COMP OR COL9A1 OR COL9A2 OR COL9A3 OR DTDST OR MATN3 OR SLC26A2.​

Referanser brukt i denne teksten 

  1. Briggs MD, Wright MJ, Mortier GR. Multiple Epiphyseal Dysplasia, Autosomal Dominant. 2003 Jan 8 [updated 2019 Apr 25]. In: Adam MP, Ardinger HH, Pagon RA, Wallace SE, Bean LJH, Mirzaa G, Amemiya A, editors. GeneReviews® [Internet]. Seattle (WA): University of Washington, Seattle; 1993–2021. (Digital lærebok).
  2. Unger S, Bonafe L, Superti-Furga A. Multiple epiphyseal dysplasia: clinical and radiographic features, differential diagnosis and molecular basis. Best Practice and Research: Clinical Rheumatology. 2008;22(1):19-32. (Ekspertuttalelse).
  3. Mortier GR, Cohn DH, Cormier-Daire V, Hall C, Krakow D, Mundlos S, m.fl. Nosology and classification of genetic skeletal disorders: 2019 revision. Am J Med Genet A. 2019;179(12):2393-419. (Ekspertuttalelse/ retningslinje).
  4. Dasa V, Eastwood JRB, Podgorski M, Park H, Blackstock C, Antoshchenko T, m.fl. Exome sequencing reveals a novel COL2A1 mutation implicated in multiple epiphyseal dysplasia. Am J Med Genet A. 2019;179(4):534-41. (Enkeltstudie).
  5. Bonafé L, Mittaz-Crettol L, Ballhausen D, Superti-Furga A. Multiple Epiphyseal Dysplasia, Recessive. 2002 Aug 29 [updated 2014 Jan 23]. In: Adam MP, Ardinger HH, Pagon RA, Wallace SE, Bean LJH, Mirzaa G, Amemiya A, editors. GeneReviews® [Internet]. Seattle (WA): University of Washington, Seattle; 1993–2021. (Digital lærebok).
  6. Seo SG, Song HR, Kim HW, Yoo WJ, Shim JS, Chung CY, m.fl. Comparison of orthopaedic manifestations of multiple epiphyseal dysplasia caused by MATN3 versus COMP mutations: a case control study. BMC Musculoskelet Disord. 2014;15:84. (Enkeltstudie).
  7. El-Lababidi N, Zikánová M, Baxová A, Nosková L, Leiská A, Lambert L, m.fl. Age Dependent Progression of Multiple Epiphyseal Dysplasia and Pseudoachondroplasia Due to Heterozygous Mutations in COMP Gene. Prague Med Rep. 2020;121(3):153-6. (Enkeltstudie).
  8. Kim SJ, Ramanathan AK, Jeon YS, Song HR. The fate of hips that are conservatively treated in multiple epiphyseal dysplasia. J Pediatr Orthop B. 2017;26(6):526-31. (Enkeltstudie).
  9. Dahlqvist J, Orlen H, Matsson H, Dahl N, Lonnerholm T, Gustavson KH. Multiple epiphyseal dysplasia: A clinical and genetic study of 12 cases in a Swedish 6-generation family. Acta Orthopaedica. 2009;80(6):711-5. (Enkeltstudie).
  10. Bajuifer S, Letts M. Multiple epiphyseal dysplasia in children: beware of overtreatment! Can J Surg. 2005;48(2):106-9. (Enkeltstudie).
  11. Mäkitie O, Mortier GR, Czarny-Ratajczak M, Wright MJ, Suri M, Rogala P, m.fl. Clinical and radiographic findings in multiple epiphyseal dysplasia caused by MATN3 mutations: description of 12 patients. Am J Med Genet A. 2004;125a(3):278-84. (Enkeltstudie).
  12. Unger S, Hecht JT. Pseudoachondroplasia and multiple epiphyseal dysplasia: New etiologic developments. Am J Med Genet. 2001;106(4):244-50. (Ikke-systematisk oversikt).
  13. Briggs MD, Brock J, Ramsden SC, Bell PA. Genotype to phenotype correlations in cartilage oligomeric matrix protein associated chondrodysplasias. Eur J Hum Genet. 2014;22(11):1278-82. (Enkeltstudie).
  14. Anthony S, Munk R, Skakun W, Masini M. Multiple epiphyseal dysplasia. J Am Acad Orthop Surg. 2015;23(3):164-72. (Ekspertuttalelse / ikke-systematisk oversikt)
  15. Vanlommel J, Vanlommel L, Molenaers B, Simon JP. Hybrid total hip arthroplasty for multiple epiphyseal dysplasia. Orthop Traumatol Surg Res. 2018;104(3):301-5. (Enkeltstudie).
  16. Makitie O, Savarirayan R, Bonafe L, Robertson S, Susic M, Superti-Furga A, m.fl. Autosomal recessive multiple epiphyseal dysplasia with homozygosity for C653S in the DTDST gene: Double-layer patella as a reliable sign. American Journal of Medical Genetics. 2003;122 A(3):187-92. (Enkeltstudie).

Sist faglig oppdatert juni 2021. 

Maŋemus ođastuvvon 2023-02-06